Rypa flytter fra Vadsø den 10. september, tror jeg, for bikkjene finner ikke fugl mer. Da blir det jo litt kjedelig å være hund. Selv om det er gøy å løpe, så er det jo en ekstra pådriver, det at det er fert av fugl i området. Men Bismarck vet råd: Andefugler er jo også fugl! At de befinner seg på vatnet, er intet hinder! Men denne gakken svømte dessverre litt for raskt!




Helga 11. til 13. september arrangerte Varanger Trekkhundklubb sin høstamling. Den foregikk i Pasvik, nærmere bestemt Myrbekkoia. Jeg var såvidt innom på lørdag. Hadde tenkt jeg skulle låne en vogn og kjøre med tre, men det viste seg at vogna var for tung.I stedet ble det trening i form av vedbæring. En 20-minutters dugnad flytta en stor stabel ved innomhus:





Det var stort oppmøte, og i motsetning til hjemme var det bare krøllhalespann å se. Jeg hadde trodd det skulle bli en halvveis sosial affære, siden det var en slags treningssamling. Jeg hadde regna med at de som trener fram mot 50 - 100 mils distanser, ville være ut på treningstur det meste av dagen. Men neida, noen kom inn og noen dro ut hele tida.

STATUSRAPPORT

Casper har sett rein! De passerte oss på ganske nært hold i dag, og det lille dyret hadde veldig lyst til å løpe etter. Nei, jeg tror ikke han ser noen som helst sammenheng mellom sau og rein, gett! Men bare vent til det blir rein i gjerdet på Krampenes!

Her hjemme har de søte små akkurat drept ei pute, sengetøyslagerets produkter er ikke alltid så motstandsdyktige mot destruktive vorstehere. Utrolig hvor mye fiberfyll det er i en sånn pute! Etter å ha drept byttet, går man jo løs på innvollene, det er klart. Nå ligger "innvollene" utover hele gulvet, jeg må se å finne kost og støvbrett. Jeg minnes såvidt den gangen jeg la vinylbelegg på golvet i hunderommet. Det var den gang Vilde og Mali var små. Etter et par dager var 12 kvadratmeter gul vinyl omgjort til et gigantisk puslespill! Å bare legge lister oppå og hoppe over limingen var ingen god ide,nei.
Mali hinker på tre bein, men er stort sett fornuftig nok til å ligge rolig. Derfor får hun være ute av buret ganske mye. Hun har plukket alle stingene selv, men såret er godt grodd nå.
Nå ligger de og sukker etter kveldsmaten, oppgitt over at serveringa er så altfor sein i kveld også.

BloggTØRKE!!!!!

Bildene viser Mali på Trondheimstur. Øverst rimelig stressa etter flyet, i ankomsthallen på Værnes. i midten fremdeles en smule stressa, på flybussen inn til byen. Nederst tilbake på Værnes, cooooool etter narkosen og klar til avgang.

Joa, en måned går raskt! Det har jo skjedd litt siden sist. Vi har hatt mange fine turer, nå er båndtvangen over og vi kan ferdes mer fritt - i alle fall så lenge man går opp på nærmeste topp og ser etter rein først!
Nå er alle hundene (minus pointsky`n Betty) strømmet på sau. Kun to av de søte små viste noe i nærheten av interesse for sauen, og det gikk fort over. På repetisjonen gikk de pent ved siden av mor og ville ikke se på ulldottene. Forhåpentligvis overfører de det til de store grå klauvdyra som jogger rundt dørene her oppe. Man har jo like gjerne rein gressende utenfor stuedøra, som sau. Men vi skal passe på å få strømmet på rein også senere i høst.

Tidlig i agust raste Mali ned en bakke i vant stil. Da hun kom opp igjen, var farten adskillig mindre, og hun var halt. Et eller annet skjedde nedunder bakketoppen, for korsbåndet var røket. Det er jo nesten litt merkelig, så flatt som det er her, så må bikkja være ute av syne når det skjer noe sånt! Uansett, det var bare å booke flybilletter og time til operasjon. Det var forresten ikke bare-bare! Det å få kommet seg av gårde viste seg denne gang å være en manifestasjon av Murphy`s Law! Men du verden så greit det er å ha Strinda Dyreklinikk, selv om jeg må reise hele Norge på langs og halvveis opp igjen for å komme dit! Nå har Mali fått nytt korsbånd og jeg har fem hunder til seksspannsklassen i år igjen. Det er mulig jeg må snakke noen alvorsord med Cedric, han er jo egentlig nr.6. Men han trives visst best uten sele....

Fuglehund i Finnmark

Se så kjekt det er å være fuglehund i Finnmark! Grunn nok til å flytte hit!

Hundetreninga består for tiden i løstrening og heilojakt i Jeger og Fisk sitt friområde. Det blir en tre- fire turer i uka på hver hund, vi bruker til gjengjeld minst to timer der oppe. Hvor mye muskulatur det resulterer i, varierer fra hund til hund. Minst utbytte får vel border-collie-Cico som har en tendens til å vise mor hvor flink han er til å gå på plass. Størst effekt har Casper, for første gang har jeg en vorsteh som kan finne på å gå "ut av hand". Akkurat det synes jeg ikke er så greit - men det blir jo muskler ut av det...

Går det an å lære en hund å ta stand? Casper og søsknene (med unntak av Nugla) har ikke vist stand siden de jaktet på møll og katt i 3 - 4 måneders alderen. Den gang var det selvfølgelig veldig viktig å lære de søte små at katt ikke er jaktbart vilt, og det kan kanskje være en grunn til at de sluttet å ta stand? De har jo ikke fått oppleve så mye fugl, i og med at rype og skogsfuglbestand var på et lavmål på Nordvestlandet da vi bodde der. (Mer enn grunn nok til å flytte til Finnmark!)

Nok om det, for et par dager siden satte Casper bremsene på og tok til slutt stand i lag med sin mor - etter at jeg hadde kommandert ståååå - men kanskje det hadde skjedd allikevel, uten min kommando?

Heilo er ålreite dyr....

Det er ikke rype i treningsterrenget. Men noen stakkars heilo prøver seg, og jobber så godt de kan for å lure hundene bort fra reiret. De eldste hundene synes imidlertid det går an å ta stand på heilo også, i mangel av noe bedre:

- Hva er det mor holder på med? Finner hun no`?

Hmm, her lukter det....

.....akkurat der lukter det....

JAAAAHHHH!!!!!!!!!

1.juli - D-dagen

JIIIIIPPPPPIIIIIII!!!!!!!!!

- for da åpnet treningsterrenget. Nå er det dags for herlig latmannstrening av bikkjene igjen. Det betyr ryggsekk og termos, finne en grop i le for vinden, nystekte boller fra Statoil og rykende kaffe i Statoilkoppen (må ha lokk på, det kommer alltids en vorsteh susende forbi, og de sikter på kaffekoppen alle sammen!). Imens raser bikkjene villmann fra vest til øst og får en masse trim - i alle fall de som ikke har en så altfor utviklet ryggsekkradar. Disse vet nemlig at det fins en masse godsaker nedi sekken, og bare man holder seg i nærheten og venter tålmodig, så må "mor" nedi der og hente opp kaffegodtet.

Et par av bikkjene er også klar over at de er jakthunder. Det gjelder i første rekke tispene, og alle utenom Petra tar stand på det de finner av fjær! Petra er foreløpig overbevist om at hun en dag klarer å løpe inn småpipene, men hun har visst i alle fall skjønt at hun ikke kan fly, så når fuglen går for høyt stopper hun. Kanskje det blir til "ro i oppflukt" til slutt, slik som med søsteren Nugla? Tja, Nuglis er mye glupere....

Blodsporkurs

Midt i blinken! NV hundeklubb arrangerte sporkurs i helga, naturligvis måtte vi være med. Nå får Bismarck også en livsoppgave. Han har nok ikke skjønt akkurat det, men han har forstått at elgskanken er kjekk å ha. No skikkelig gromt no`, faktisk. Noen ideell sporhund blir han kanskje ikke, selv om jeg synes nesa er for mye i bakken for en fuglehund, er den allikevel ganske så mye i været for en sporhund! Er det denne "middelvei"-løsninga som er vorstehherens allsidighet, eller? Som herr Vor-Point en gang sa: "Finner du en vorsteh som er virkelig god i mange greiner?" Tja, jeg er nok for fersk i gamet til å uttale meg....

Får prøve å få til sportrening en gang i uka framover, det er prøve 23. august. Det kan jo hende vi rekker det!

Se hva jeg fant!!!!!!

Mmmmm........

Mens vi venter på tur....

Mange takk til instruktør Magnar Espedal - og til NV Hundeklubb, det er jo ikke måte på allsidighet!